”The business of business is business” er av Milton Friedmans klassiske sitater som ofte trekkes frem av dem som er skeptiske til at etikk settes på dagsorden i næringslivet. Deres holdning er at samfunnsansvar består i å drive lønnsomt og ivareta aksjonærenes interesser. Dette skaper arbeidsplasser og gir grunnlag for sosial utvikling. Å forvente noe mer enn det er feil i følge denne tankegangen. Myndigheter og det offentlige er til for å sørge for alt annet som innbyggerne trenger. Når det oppstår situasjoner mellom næringsaktører og det politiske liv som det kan stilles spørsmål ved om er etisk forsvarlige og i tråd med mandatet som folkevalgt må vi ta et oppgjør med oss selv. Vi må være i stand til å reflektere og begrunne åpent hvorfor eller hvorfor ikke vi kan gå inn i slike situasjoner. Som folkevalgt skal jeg kunne stå til rette for mine vurderinger og beslutninger uansett hvilke lys som faller på dem. Noen saker utfordrer mer enn andre.
Den siste tiden har jeg reflektert frem og tilbake på en slik sak.
Da et bystyremøte i Mandal ble avlyst tilbød en sterk næringsaktør seg å betale bystyremedlemmens møtegodtgjørelse for at en sak av interesse for han skulle bli behandlet. Det var et berammet møte som ble avlyst. Og næringsaktørens begrunnelse var at han ikke ønsket å belaste kommunens anstrengte økonomi ved å gjennomføre møte, men han bad innstendig om å behandle saken og ikke utsette behandlingen. Saken endte med at bystyremøte ble gjennomført med en sak på agendaen, men at de som ønsket det gjennomførte møte på dugnad.
Det er klart det kan stille spørsmålstegn ved utfallet av en sak når det i forkant har versert et tilbud om penger for å behandle saken. Slike saker reiser dessuten en mengde andre dillemmaer.
Prosessen bør derfor drøftes i lys av etikk og moral. De etiske grenselinjene i politikken bør og må drøftes. Kan en forsvare slike prosesser på et etisk grunnlag?
Hvilke etiske grenser som finnes i politikken er kanskje ikke opplagt for alle. NRK har i oppslag den siste tiden vist at det finnes flere eksempler hvor det kan stilles spørsmålstegn ved den etiske dømmekraften i kommunal forvaltning og ved politisk behandling. Økokrim har varslet en økende bekymring for bl.a korrupsjon. Og kommuner finner andre måter å løse slike saker på en ved å anmelde dem. De feies under teppe og ties ofte i hjel.
Både bedrifter og det offentlig trenger etiske kapital for å levere det som trengs i samfunnet. Det stilles krav til at fellesskapet og enkeltpersoner kan redegjøre for sine vurderinger i kritiske situasjoner, og at det tas tydelig stilling til hvilke etiske yttergrenser som finnes. Som folkevalgt er det avgjørende at troverdigheten og tilliten ivaretas. Folkevalgte må kunne sette ord på hvilke vurderinger som ligger til grunn for deres valg. Og vi må hele tiden ta høyde for at offentligheten skal kunne gjøres kjent med alle deler av en saksbehandling og politisk prosess.
Ved å tilby seg å betale kostnadene det koster og gjennomføre et bystyremøte oppstår et annet dillemma: At en som ikke kan takke ja, velger å gjennomføre møte for å blidgjøre den som har makt i form av økonomisk kapital. Har det vært forsøk på å kjøpe seg en ”utilbørlig fordel” gjennom å tilby seg å betale for bystyremøtet selv om ingen penger har skiftet hender? Har prosessen påvirket resultat?
Et prinsipp jeg setter høy er prinsippet om likebehandling. Alle saker er like viktige, og alle saker skal følge riktige prosesser. Det skaper forutsigbarhet, likeverd og troverdighet. Summen av disse faktorer er tillit. Tillit er avgjørende for at demokratiet fungerer. En hver sak er viktig for de som den berører, derfor krever det at alle saker behandles med seriøsitet og troverdighet. Det krever at oppsatte møteplaner følges, saker behandles i den orden de skal og at man behandler sakene uavhengig av de ulike aktørenes interesse. Folkevalgte skal ha et helhetsblikk og ta ansvar for kommunens helhetlige behov.
Signalet som sendes ut ved at noen saker behandles på dugnad, mens andre saker krever møtegodtgjørelse, er bekymringsfullt. Det kan sende ut signaler om at det finnes en rangering av saker. Og det kan ved en ukritisk tilnærming oppstå situasjoner hvor saker får ulik statusvurdering. Vi er allerede farlig nær. Lokalpolitikere bruker ofte langt lenger tid på å behandle saker om næringsutvikling og samferdsel enn helsetilbud og sosialpolitikk. Hva om det blir slik at vi som folkevalgte krever godtgjørelse for å stille på møter som behandler sosial bolig planer, men ikke næringsutviklingsplaner?
Like tilfeller bør behandles likt. Forskjellsbehandling krever at det kan pekes på en moralsk relevant forskjell mellom tilfellene.
Det er spennende og krevende å sette spotlyset på ens egen integritet og på de vurderingene som styrer våre handlinger. Som bystyremedlem og folkevalgt har denne saken tegnet noen klare etiske linjer for meg. Og jeg har måtte spør meg selv om jeg kunne stå inne for beslutningene og prosessene som førte frem til en behandling av en sak i bystyret.Dessverre overskygget mangelen på en god og troverdig prosess sakens faktum og målsetning. Den overskygget det faktum at saken hadde en vikig og god betydning for Mandals byutvikling. Mangel på dømmekraft hos flere aktører forkludret en prosess som i utgangspunktet var enkel og rett frem. Målet må være å ta lærdom.
Vi må sørge for likeverdig behandling og felles retningslinjer for alle som har saker de venter på. Det er ikke størrelsen på lommeboka som skal avgjøre om en sak skal behandles eller ikke. Heller ikke skal man måtte forholde seg til tilfeldig eller uforutsigbar behandlingstid. Det er flere som ønsker og fortgang i saksbehandlingen i sine saker. Det finnes til enhver tid viktige saker som skal til behandling og saker som er viktig for de det gjelder. Alle aktører har anledning til å forsøke å påvirke sine saker innenfor rammene av det akseptable og etiske forsvarlige. Som folkevalgte må vi likevel ta ansvar for de helhetlige løsningene som gavner en hel kommune. Det krever balansekunst og moral.
Anne&Hanne
