Jeg tenker at den største verdien i vårt samfunn ikke er verdiene under havbunnen, men derimot de verdiene vi har lagt til grunn for utformingen av vårt velferdssystem. Muligheten vi som barn har blitt tilbudt var å være en del av et samfunn der ikke størrelsen på foreldres lommebok avgjorde hvilke skole vi fikk gå på, eller hvilken behandling vi fikk da vi var syke. De små forskjeller oss mennesker i mellom gjorde oss til et samfunn med stor grad av tillit. Tillit er limet i samfunnet, det som skaper balanse. Jeg vil videreutvikle det samfunnet. Der alle går på samme skole. Der mine barn får verdens beste helsehjelp, helt uavhengig av min betalingsevne eller forsikringsordninger. Et samfunn hvor jeg betaler etter evne og får etter behov, hvor jeg gjør min plikt slik at jeg kan kreve min rett og har tillit til at det holder og at det fungerer!
Vi stoler på hverandre i Norge. Jevnt over kan vi si det. Riktig nok finnes det mistenksomhet og engstelse også i vårt land. Men vi stoler på hverandre, og de fleste av oss har tillit til at vi får hjelp av sykehus eller politi om vi trenger det. Selv når all verdens skrekkhistorier brettes ut i tabloidavisene, tar det ikke fra oss trua. Vi har erfart, de fleste av oss, at folk gjør så godt de kan og at velferdsordningen fungerer. Vi får hjelp på sykehusene og politiet kommer når vi ringer. Sammenlignet med andre land har vi høy grad av tillit til hverandre og våre velferdssystemer. Tillit er limet i samfunnet. Uten tillit brytes velferdssamfunnet ned. Tillit til den økonomiske politikken stabiliserer for eksempel boligmarkedet. Tillit er en forutsetning for at velferdssystemene våre ikke brytes ned under fremveksten av private profittbaserte løsninger. Ikke minst påvirker graden av tillit livskvaliteten. Hvordan er det å bo i et samfunn der alle mistror hverandre?
Hva påvirker denne tilliten? Det er selvsagt flere ting. Men likevel dukker inntektslikhet opp som en vesentlig faktor i de studier som er blitt gjort. Jo høyere grad av inntektsulikhet, jo mindre grad av tillit. Samtidig er det riktig å anta at disse faktorene påvirker hverandre gjensidig. Balansen er derfor sårbar og ubalanse vil være gjensidig negativ forsterkende.
Ulikhet øker også avstanden mellom grupper i samfunnet. Ofte fordi vi har en tendens til å velge å henge sammen med de som er mest like med oss. Ulikhet kan derfor være til hinder for integrering og sosial mobilitet.
I land preget av økonomisk likhet så bedrer helsen seg for alle. Ikke bare for noen. Alle nyter godt av å bo i områder preget av økonomisk likhet. Sosial integrasjon og posisjon har noe å si for folkehelsen. Derfor gir samfunn med mulighet til deltagelse og integrering ,og hvor den sosiale mobiliteten er høy, positive utslag på den generelle folkehelsa.
Når man snakker om helse er det lett å tro at det er hvor mye man bruker på helse pr. person som er utslagsgivende for hvor god nasjonalhelsen er. Kanskje det er derfor Norge ligger godt an? Men nei. Undersøkelsene viser at det verken er tilgjengeligheten til helsestell eller avansert medisinsk utstyr som har betydning. Sammenligner man risiko for dødelighet for et barn i sitt første leveår og gjennomsnittlig levealder, vil et barn i USA sammenlignet med et barn i Hellas ( USA bruker dobbelt så mye på helseoppfølging og utstyr enn Hellas) ha mye større risiko for å dø i løpet av det første leveåret og vil gjennomsnittlig leve 1,5 år kortere enn barnet i Hellas.
I British Medical Journal fra 1992 kunne vi lese dette:
« Den store tanken er at det som bestemmer dødelighet og helse i samfunnet, er i mindre grad den samlede velstanden i vedkommende samfunn, men snarere hvor jevnt velstanden er fordelt. Jo mer likt velstanden fordeles, desto bedre er helsetilstanden i samfunnet.»
La oss ta en titt på utdanning i samme lys av ulikhet. Det er en anerkjent forståelse at foreldres bakgrunn og deres engasjement i barnas utdannelse er utslagsgivende for hvordan barna presterer på skolen. Viktig er det også at barn har tilgang på et sted å gjøre skolearbeid og tilgang på verktøy som de kan oppdatere seg med. Mange har sagt at den største utfordringen utdanningssystemene står ovenfor er de store ulikhetene i barnas bakgrunn og den kulturelle kapitalen de har med seg til skolen. Derfor har mange land jobbet hardt med å gi barn like muligheter i utdanningssystemet for å jevne ut disse faktorene. I samfunn som forplikter seg til å gi lik rett til utdanning gjør svakerestilte barn det likevel dårligere på skolen uansett nivået på skolesystemt. Noen samfunn kommer likevel nærmere like muligheter enn andre. Det er de landene som anerkjenner at forskjellene starter langt tidligere enn når barna begynner på skolen. En god start i livet, rett og slett. Disse landene anerkjenner at å være småbarnsforeldre er krevende både økonomisk og tidsmessig når man i tillegg skal ha et arbeid. Norsk politikk har lenge vært raus på gode velferdsordninger for barnefamilier. Derfor har vi gode fødselspermisjoner, barnehager til alle, familiestønader, skattetiltak, gratis helsestell og offentlig skole. Alle disse investeringene er for å påvirke den langsiktige banen til et barns liv. Og de utjevner forskjeller og gir oss likere muligheter.
Andre faktorer som påvirker vår innsats på skolen er hvordan vi oppfatter at vi blir bedømt av andre. Når vi opplever at vi blir oppfattet mindreverdig av andre synker ferdighetene våre. Vi lærer rett og slett best i stimulerende omgivelser der vi føler oss trygge på at vi lykkes. Likhet er sentralt fordi det reduserer opplevelsen av at noen er mindre verd enn andre og øker mulighetene for at flere får en god utdanning.
Norge har vært preget av høy inntektslikhet. Likheten er politisk villet ved hjelp av skatte- og velferdssystemer. I Norge har økt skatt for de rikeste redusert utviklingen av økonomisk ulikhet. Den positive effekten dette gir for samfunnet er trolig mer vesentlig enn de de negative konsekvensene for de rikeste.
Valget høsten 2013 er et verdivalg.
Ulikhet har sin pris. Vi kan ikke forledes til å tro at økte ulikheter mellom oss ikke betyr en endring i samfunnet slik vi kjenner det. Målet er heller ikke en fullstendig likhet. Men de aller fleste av oss, over hele det politiske landskapet, ønsker et mest mulig klasseløst samfunn. Wilkinson skriver i forordet til «Ulikhetens pris»* « Å ønske seg et klasseløstsamfunn uten å ville redusere inntektsforskjellene er som å slanke seg uten redusere kaloriinntaket». Så når høyresiden i norsk politikk fremholder at de vil tillate større forskjeller, mer skattelette, mindre penger til velferdssystemene og endre skattesystemet, så husk på konsekvensene.
Ulikhet har en kostnad, selv i Norge.
Anne & Hanne
*(Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra «Ulikhetens pris» av Richard Wilkinson og Kate Pickett. Res publica 2011, Oslo)
