Line Vennesland er vår neste gjesteblogger!
Line er 29 år, men har allerede rukket å sitte ti år i kommunestyret, hun er i sin andre periode i fylkestinget og hun har vært 1.vare til Stortinget. Line ligger ikke på latsiden!
Line bor i Moisund (Evje) og jobber til daglig i barneverntjenesten. Vi kjenner Line som en raus, inkluderende og veldig blid jente. Hun er brennende engasjert i veldferdssamfunnet og felleskapet og i overkant begeistret for katter.
Nå vil Line på Tinget for Aust Agder AP, – Les hvorfor.
Vi ønsker henne lykke til med innspurten i valgkampen!
………………………………………………………………………………………………………………………………
“Det går bra det, mamma, jeg har ikke lyst uansett”.
Året er 2000 og jeg er 15 år. Arbeiderpartiet gjør sitt dårligste valg siden 20-tallet året etter, men det bryr ikke jeg meg noe om. Jeg er mer intressert i at klassen skal på skoletur, men vi har ikke råd til at jeg reiser. Jeg vet at hvis jeg presser på så vil mamma få det til. Hun gjør alltid det. Uansett hva jeg vil ha og hva alle andre har så sørger hun for at jeg ikke er utenfor. Men det koster. Og det får meg til å overbevise henne og meg selv om at turen egentlig ikke er så viktig.
12 år senere jobber jeg i barnevernet og er Stortingskandidat for nettopp AP. Uten at jeg tenker over det har oppveksten preget mitt jobbvalg og partivalg. Det har alltid vært viktig for meg å være mest mulig som alle andre. Forskning viser at jeg, som hadde skilte foreldre uten høyere utdannelse, en mamma som er ufør og ikke har jeg gått i barnehage, skulle egentlig ha fått den sosiale arven.
På sosionomstudiet lærte jeg om risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer og hvordan det å ha mer av det siste kan hjelpe deg å klare deg i livet. For meg har en av de viktigste beskyttelsesfaktorene vært en mamma som har pushet meg, trodd på meg og gjort alt for meg. Men jeg hadde heller ikke klart meg om ikke lege, tannlege, sykehus og skole var gratis og ikke minst, jeg kunne få studielån for å ta meg høyere utdanning.
Å leve i et samfunn hvor fellesskapet har ansvar for at jeg har mulighet til å nå så langt jeg vil har vært avgjørende. Sammen har vi lagt lista slik at alle når opp.
Høyresiden i norsk politikk snakker om frihet. Frihet til å velge. For meg har frihet handlet om å ha like muligheter. At jeg har kunne gått i samme klasse som sønnen til bankdirektøren. Og at vi har kunne vært likeverdige fordi ikke det viktigste i livet kan kjøpes for penger.
“Du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg” vokste jeg opp med på søndagsskolen. Det er det fineste som noen gang er sagt syns jeg. Jeg har det bra. Jeg kunne fint hatt noen ekstra hundrelapper i lommeboka hver måned. Men samfunnet handler ikke om meg. Det handler om de som trenger et tilbud fra det offentlige. Om de som har barn, er gamle, syke eller bare har det litt tøft en periode. Det handler om at vi alle er like mye verdt og fortjener et like godt tilbud.
“Det vil ikke bli så mye endring uansett” hører jeg fra ulike folk. En privatisering av viktige tjenester og en dreining av samfunnet hvor hver enkelt skal ha mer i lommeboka på bekostning av de tjenestene som tjener samfunnets svakeste, er for meg en drastisk endring. Alle blir ikke med i et samfunn der lommeboka styrer. Penger? Privatisering? Frihet? Frihet for hvem?
15 åringen i meg stritter i mot. Hun har opplevd fellesskapet og den beskyttelsesfaktoren den kan være for et menneske. Hun tror at vi best løser de viktigste oppgavene sammen, ikke hver for oss. Hun vil ha mer velferd, ikke skattekutt. Derfor stemmer hun Arbeiderpartiet i år også.
Godt valg 9. september!
