Vår neste gjesteblogger skriver om å skaffe til veie nok folk og nok kompetanse i eldreomsorgen.
Ingunn Gjerstad er 2. kandidat for Oslo SV. Ingunn Gjerstad har langt fartstid fra politikken og i fra fagbevgelsen. Hun har hatt en rekke ulike tillitsverv i LO-forbund. I dag er hun ansatt som sektretær i LO i Oslo.
I det politiske liv har hun tidligere vært nestleder i Oslo SV, vararepresentant til Stortinget for Oslo SV og svært aktiv i Alna SV. I dag er hun medlem i helse- og sosialkoiteen i Alna bydel.
Ingunn er en kampkandidat for fagbevgelsene som kjemper for faste ansettelser, heltid foran deltid, mot sosial dumping og viktigheten av et organisert arbeidsliv. Ingrunn trives best i møte med mennesker. Hun er engasjert, inkluderende og smilende. Hennes innlegg reflekterer at hun har et stort rødt hjerte som banker for venstresiden. Vi er stolte over at Ingunn vil skrive for oss.
God lesing,- husk å stem!
…………………………………………………………………………………………………………….
La mormor lage vafler så lenge hun vil
Kanskje skulle jeg heller skrevet oldemor, for det er omsorgen for våre eldste jeg er opptatt av. Dette kan bli den første valgkampen i nyere tid der vi ikke har hatt en anstendig debatt om eldreomsorg.
Med denne kronikken vil jeg forsøke å bidra til en debattrunde om dette viktige området som jeg har tenkt mye på i sommer etter å ha vært rundt hos de eldre i en av Oslos bydeler en dag. Jeg ble imponert over de ansattes engasjement og innsats. Inntrykket mitt er at brukerne ikke kan få fullrost hjemmesykepleien nok, de tar seg tid til å se hver enkelt og gi det ”lille ekstra”. Uten tett oppfølging inntil fire ganger i døgnet hadde flere av disse ikke kunnet bo hjemme.
Fra startblokka, rett i grøfta
Jeg vet ikke, årets debatt om våre eldre gikk kanskje fra startblokka og rett i grøfta da TV2 slang om seg med gale data fra en hjemmesnekra undersøkelse om tilstanden i eldreomsorgen. Synd det, for vi trenger å drøfte eldreomsorgen vår. Vi trenger en sivilisert debatt der vi snakker om problemene og hvordan vi kan møte dem, uten tomme løfter og sjikane.
Vi diskuterer stadig hvor mange sykehjemsplasser vi trenger for å få en god eldreomsorg her i landet. Jeg er usikker på om det er det eneste svaret. For meg som mangeårig lokalpolitiker er scenen like velkjent som tragisk. Pårørende er overbeviste om at sine eldre pårørende ikke lenger kan greie seg alene, samtidig som kommunens fagfolk konkluderer med at mor eller far ikke er dårlig nok til å få sykehjemsplass.
Hva om alle har rett?
Tilgi mitt kjetterske spørsmål: Hva om begge parter har rett? Hva om det er slik at det vi først og fremst mangler er ulike varianter av aldersboliger og omsorgsboliger med heldøgns tilsyn? Pårørende må ha en selvfølgelig rett til å være trygge på at deres eldre har det trygt, at de får hjelp med medisiner og mat og andre praktiske gjøremål, men skal alle på sykehjem av den grunn?
Jeg mener at sykehjem er et godt tilbud, men bare for de som er veldig syke. I det en eldre person kommer inn på sykehjem fratas hun eller han resten av sin funksjonsevne. Det kan ikke lage egen mat, ikke ha en overnattingsgjest eller med svært få unntak ha andre private sysler.
Dyrebare øyeblikk
Det er her mormor og oldemor kommer inn. Vi trenger mellomtingen. I en omsorgsbolig med heldøgns tilsyn beholder mormor eller oldemor pensjonen sin, hun kan lukke døra bak seg og ingen har noe med om et barnebarn sover på sofaen. Oldemor kan finne fram vaffeljernet og få noen dyrebare øyeblikk med kvalitetstid med de hun elsker høyest. Kan det ikke være slik?
Jo visst kan det det, men her har vi som politikere og samfunn sviktet vår oppgave. Det er ikke noe mål at de som trenger tilsyn og hjelp, men fortsatt har restfunksjonsevne ikke skal få bruke den. Jeg gjentar: Verdige, gode sykehjemstilbud er flott, vi må jobbe intenst for å redusere feil og mangler. Pårørendes bekymring og uro over eldre som bor alene og ikke klarer seg skal tas på største alvor. Det er her vi må lage de løsningene som oppleves gode for alle parter. Jeg tror det er mulig. Særlig om vi starter diskusjonene ute i lokalmiljøene med de eldre mens man ennå er funksjonsfrisk og oppegående.
Ti minutter er lite hvis en er ensom
Det er åpenbart for liten tid til å oppfylle behov og forventninger hos brukerne av tjenestene. I SV er vi veldig opptatt av å forebygge på alle områder. Vi må huske på at selv om folk blir eldre er det ikke en ensartet gruppe. I tillegg til medisin og praktisk bistand er det å ha ulike tilbud av aktiviteter er svært viktig.
Jeg traff flere som ikke følte at seniorsentrenes dagtilbud passet dem. Mange etterlyser turer, kulturtilbud i nærmiljøet og felles måltider. Noen eldre damer jeg har truffet vil mer enn gjerne lage middag til flere mens andre ikke orker spise alene.
Jeg treffer også mange ansatte som går hjem med dårlig samvittighet og høye skuldre fordi tiden ikke strekker til
Ut med anbud og stoppeklokke
Det nytter ikke å skrive om eldreomsorg uten å komme inn på sykehjemmene. Selv om alle undersøkelser viser av flertallet har det bra, eller i alle fall ganske bra på sykehjem er det alt for mange som opplever at tilbudet ikke strekker til, både blant eldre og pårørende. Jeg mener at mye av forklaringen på at det blir slik, ligger i at det er får få folk på jobb og heller ike folk med tilstrekkelig kompetanse. Skal vi løse, eller i det minste redusere disse problemene nytter det ikke å presse priser og kvalitet ned gjennom anbud og stoppeklokke. Vi trenger kommunepolitikere som er villige til å bruke penger på nok folk og nok kompetanse og vi trenger et Storting som øker rammen til kommunene slik at de kan gjøre jobben.
SV på Stortinget vil begge deler.
