Vår neste gjesteblogger er Birte Usland. Birte bor på Høye i Marnardal. Hun er varaordfører i Marnardal for AP, fylkesleder i Vest-Agder Bondelag og bonde. Hun er tobarnsmamma og har en uhelbredelig interesser både i matproduksjon, politikk og blomster av alle slag.
Flere munner å mette
Har du kost deg med jordbær i sommer? Eller kanskje servert et lekkert spekefat med fenalår, spekepølse, rømme og flatbrød? Får du vann i munnen når tenker på høstgryta med ferske rotgrønnsaker og kokt kjøtt? Nyter du pinnekjøtt, ribbe og en akevitt ved juletider? Eksemplene på norske matretter er mange. De er et resultat av generasjoners erfaring om tilberedning av lokale råvarer. Mat er kultur, den varierer, den lever, den gir gode minner, gjenkjennelse, trygghet og identitet. Det er vanskelig å se for seg hvordan man kan bringe mattradisjonene videre, uten tilgang på råvarene som danner basisen for smaksopplevelsene. Norsk matkultur trenger norsk landbruk. Med nærhet til matproduksjonen er det rom for nær dialog mellom forbruker og produsent. Med nasjonal matproduksjon legger vi selv premissene for hvordan produksjonen skal foregå, vi følger selv opp hvordan dyra våre har det. Vi har mulighet til å dyrke og utvikle lokale varianter og unike smaksopplevelser – det er tross alt kun ett sted i verden man kan produsere lammekjøtt fra Sirdalsheiene.
I Norge blir vi en million flere om 20 år, og alle skal ha mat! For at de skal få en god frokost trenger vi 175 millioner flere egg, dyrking av korn på 25 000 flere fotballbaner og 18 000 flere melkekuer. Da når vi Stortingets mål om økt produksjon av mat i takt med befolkningsveksten.
Her i landet har vi gode beitemuligheter for dyra og kan produsere mye dyrefôr, i tillegg til matkorn, frukt og grønnsaker. Kjøttets kvalitet og næringsinnhold påvirkes av det fôret dyra spiser. Beiting i av gras og urter gir en god smak på kjøttet. Det å bruke de lokale ressursene til matproduksjon er også viktig for å sikre en miljø- og klimavennlig produksjon. Vi ønsker å tilby forbrukeren kortreist mat.
I motsetning til i industrien er ikke løsningen å kjøpe en større maskin for at matproduksjonen skal øke. Produksjonen øker hvis vi tar hele arealet i bruk og ikke lar det stå å gro igjen fordi maskinene ikke er tilpassa arealet. Fôret blir best om det sås og stelles til riktig tid. På den måten unngår vi også unødvendig bruk av sprøytemidler.
Et bærekraftig landbruk basert på norske ressurser har en høyere pris, det skyldes først og fremst høyere lønnskostnader, og at gårdene er mindre som følge av fjorder, skog og fjell. For at det skal være interesse for å drive landbruk i bratte områder og på små gårder får disse mer i produksjonsstøtte sammenlignet med andre enheter. Produksjonsstøtte får landbruket på lik linje med blant annet aviser, Hurtigruten og aktører som skal lete etter olje. Vi importerer allerede over halvparten av det vi spiser. Noe importerer vi fordi vi ikke har naturgitte forhold for å produsere det her i landet, men gras- og beitelandet Norge må importere lam- og storfekjøtt fordi det mangler matprodusenter
Høstens Stortingsvalg avgjør hvordan vi skal sikre frokosten til en økt befolkning. I årets Statsbudsjett økte de rødgrønne bevilgningene til jordbruket, med støtte fra Krf. I Høyres alternative statsbudsjett kuttes budsjettstøtten til landbruket med 1,5 mrd kroner, mens FrP kutter med hele 5,5 mrd kroner. Et viktig spørsmål blir: Skal vi importere fôret og ha dyra i ennå større fjøs som reduserer muligheten for at dyra kommer ut på beite? Selv mener jeg at verdens rikeste land skal ta seg råd til å produsere god norsk mat!
Godt valg!
