«Er det ikke nettopp dette politikk handler om, å ta stilling til hvilke verdier som er viktigst, og kjempe for at stadig flere får ta del i de godene og frihetene vi har samlet oss om?»
Solfrid Rød er vår neste gjesteblogger og hun tar utgangspunkt i den nye regjeringserklæringen i sitt innlegg.
Solfrid Rød er redaktør i Fontene, fagblad for barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. Hun liker fagpressen og fagbevegelsen, og er glad i jobben sin fordi Fontene dekker de viktige sakene og har en dedikert og dyktig redaksjon. Fontene har mottatt flere utmerkelser for sin journalistikk under Solfrid sin ledelse.
Solfrid har hovedfag i sosiologi i tillegg til en høgskoleutdanning i journalistikk. Før hun kom til Fontene jobbet hun i Handikapnytt, et fagblad utgitt av Norges Handikapforbund. Hun kommer fra Sauda, er 43 år og bor i Oslo sammen med samboer og tre barn.
Vi er svært stolte over at Solfrid fant tid til å skrive for oss. Les om hennes tanker om frihet og politikk!
……………………………………………………………………………………………………………………..
Frihet er en uangripelig verdi. Men er det egentlig frihet å suse til butikken på en Segway for å kjøpe lakrispiper en søndag formiddag? Eller å kjøre i 130 på motorveien?
Jeg leser regjeringserklæringen, og undres. Frihet, valgfrihet og fleksibilitet gjentas på annenhver linje, og det understrekes igjen og igjen at hverdagen må bli enklere her i landet. For all del, jeg ser at det er mange gode enkelttiltak i denne erklæringen. Det er premissene jeg ikke kjøper. Bildet av oss nordmenn som ufrie, kuede ofre for en grenseløs stat, et åk av et byråkrati som spyr ut uforståelige regler, forbud og skjemaer uten annen hensikt enn å holde oss i sitt klamme grep. Det gjentas og gjentas at det må bli enklere å leve i dette samfunnet. I virkeligheten har vel ikke livet vært lettere noe sted på kloden noen gang i historien. Her på toppen av verden opplever vi en unik frihet fra verdens onder, og en tilsvarende frihet til å leve gode, trygge liv.
Men vi har litt av hvert å stri med, særlig som forbrukere, skal vi tro regjeringskameratene. Om vi for eksempel kjøper oss en idyllisk eiendom i vannkanten på Sørlandet, kommer byråkrater og politikere og ødelegger det hele med å tvinge oss til å bo der. Proffboksing og pokerturneringer har de tatt fra oss. Og vårt behov for å handle på søndager har vært undertrykket lenge nok. Inngripen i den enkeltes frihet til å gjøre som hun vil forstås som ufrihet. Frihet blir da antitesen til forbud, påbud og plikter, uten at man stiller det enkle spørsmålet: Frihet for hvem? Er det ikke åpenbart at min frihet til å handle på søndager innebærer ufrihet for butikkansatte? At arbeidsgivers frihet til å kreve lengre arbeidsøkter griper inn i ansattes fritid og privatliv? Eller at forenkling og avbyråkratisering av byggeforskriftene innebærer enda flere fysiske barrierer for funksjonshemmede?
Valgfrihetens apostler stiller ikke spørsmålet: Frihet til hva? Ut fra eksemplene som brukes og løsningene som presenteres kan det virke som om enhver inngripen, enhver mekanisme som hindrer meg i å maksimere mitt potensiale, er like alvorlig. Dermed havner boplikt og forbud mot fyrverkeri i samme kategori som diskriminering og dårlig undervisningstilbud. Men handler ikke politikk om å definere hvilke friheter og verdier som er viktigst? Om å verne om det beste vi har, og forsøke å gjøre noe med resten? Noe av det beste med Norge er små sosiale forskjeller, relativt sett. Et viktig grep for å holde på det er å la alle barn gå på samme skole, en god skole som minimerer betydningen av sosial bakgrunn. Den ryker hvis friheten til å etablere private skoler trumfer verdien av én skole for alle.
Altså, jeg misliker å sitte i bilkø, og jeg har ofte manglet en ingrediens eller to til søndagsmiddagen. Men er dette angrep på min personlige frihet? Nei, det er trivialiteter i en annen divisjon, det kan ikke holdes opp mot verdien av at mine barn går på en skole som gjenspeiler befolkningen, at de har venner med ulik økonomisk, sosial og kulturell bakgrunn.
Å ha personlig frihet som mantra er et godt retorisk grep. Ingen kan jo være imot frihet. Men høyresidens frihetsbegrep framstår ofte som rein ideologi, løsrevet fra virkeligheten. Det problematiseres ikke at den enes frihet har konsekvenser for den andre, eller at summen av enkeltmenneskers frie handlinger ikke nødvendigvis betyr frihet for de mange. Problemet er ikke at vi har for lite frihet i dette landet, men at friheten er skjevt fordelt.
I valgfrihetens blindsone spinnes sosiale mønstre av kjønn og klasse. Vi har et kjønnsdelt arbeidsliv, og menn på Oslos vestkant lever 12 år lengre enn sine medborgere på østkanten. Sosiale problemer har en tendens til å hope seg opp, og til å gå i arv. Hvis man ønsker å bekjempe slike mønstre, må man være villig til å styre politisk mot definerte mål. Når fedrekvoten så ofte brukes som eksempel, er det fordi den viser hvor effektivt et politisk vedtak kan være. Ja, den griper inn i familiens valgfrihet. Men den sikrer barnet en relasjon til begge foreldrene, den bidrar til likestilling både i hjemmet og i arbeidslivet, og den gir norske fedre en valgfrihet de aldri har hatt før.
Og er det ikke nettopp dette politikk handler om, å ta stilling til hvilke verdier som er viktigst, og kjempe for at stadig flere får ta del i de godene og frihetene vi har samlet oss om?
