Noen danseskoler er mer enn dans, jeg vet om en sånn en.
Foto: Espen Sand. Lindesnes avis
«Livet er en reise» innledet Elisabeth Stensby Støle årets danseforestilling i Mandal med. «På reisen vil du møte både glede og sorg». Hun fortsatte med å fortelle om elevene sine, om hvor ulike de er. Noen utadvendte, noen mer forsiktige. Hun fremholdt hvor viktig det er at alle blir sett og verdsatt for den man er.
Og så braket det løs med 300 hundre jenter som gjennom sang og dans gledet oss og inspirerte oss til å være mer oss selv og leve mer og sterkere, Alive n’kicking.
Mandal og Sørlandet er en del av landet hvor jentene ikke har stått spesielt sterkt. Preget av lav likestilling og dårlige levekår har jenter hatt en ekstra bratt bakke å gå. Politisk har dette temaet stått på dagsorden i en årrekke. Så lenge at enkelte politikere synes hele likestillingsdebatten er «kjedelig». Det forskes på temaet slik at ny kunnskap kan gi tiltak en tydeligere målretting og kommunale og fylkeskommunale strategier utformes. Likestilling er ikke et glemt tema. Det jobbes bedre en noensinne med jenter i landsdelen.
Det er likevel der og da i den mørke salen i Buen Kulturhus at jeg tenker at det finnes sannsynligvis en kvinne i Mandal som gjør mer for en generasjon jenter enn det politikere, byråkrater og strategidokumenter kan gjøre og hun eier en danseskole.
Takkfast ropte 300 hundre strålende blide og stolte jenter ut « Girlpower!» mens de danset seg gjennom åpningsnummeret og den to timers lange forestillingen, stolte og frimodige.
Nå kjenner ikke jeg Elisabeth godt nok til å analysere hennes filosofi. Men Elisabeth har bygd opp en fantastisk danseskole i vesle Mandal. Den kunne blitt en « prinsesseskole» hvor stereotypen av jenter ble dyrket frem og jenter i rosa tyll forvillet seg inn i en verden hvor kvinner er til stas og menn byr til dans. Men Elisabeths danseskole er anderledes. Levende opptatt av at alle som kommer innenfor dansesalen hennes skal oppleve seg sett og verdsatt gir hun jentene muligheten til å styrke selvtilliten og selvfølelsen. Gjennom forestillingen fortalte hun med egne ord og gjennom sangvalg og koreografi hvordan hun er opptatt av at jentene skal tørre å være seg selv, være stolte av hvem de er og stole på seg selv. Slik vil de gjennom livets reise våge å stå stødig i det når livet blir vanskelig. Slik vil de kunne kjenne på at de faktisk er Alive n’kicking.
Elisabeth kunne sikkert valgt å ha en helt vanlig forestilling og vist frem elevene sine i en gymsal med grell belysning og dårlig lyd. Men når StudioE viser frem elevene sine er det i Mandals storstue, Buen. Med lys og lyd og 5 forestillinger. Ikke noe er spart på. Jeg tenker at det også forteller noe og jeg tenker det forteller jentene noe også; «- Det er ingen grunn å holde tilbake, det er bare å vise seg frem, det er bare å ta plass, dere er flotte!
Likestilling kan være et festtaleord som romler som en tom tønne, om det ikke hadde vært for sånne som Elisabeth. Selvfølgelig er det viktig å legge til rette for lik samfunnsdeltagelse gjennom gode rutiner, strukturer og en bevisst politikk. Det finnes store utfordringer i arbeidslivet både når det gjelder lønn og deltagelse. En ny regjering har reversert mange likestillingstiltak og legger igjen mer til rette for at kvinner skal forbli hjemme i skyggen av en bedre betalt mann. Det er mange kvinner som opplever vold. Så lenge det finnes vold mot kvinner har vi ikke full likestilling. Det finnes store utfordringer også for neste generasjon kvinner.
Utfordringen kan bare et stykke på vei løses av god og målrettet politikk. Vi må nemlig også fostre jenter som tør og vil ta plass. Helt fra jentene er ganske små vet vi likevel at vi gjør forskjell på gutter og jenter og vi underbygger forskjellene gjennom barnehage og skole. Gutter får oppmerksomhet for å ta plass, mens vi belønner de søte, stille jentene.
Skal vi fostre jenter til å ta utfordringene trenge de forbilder. Sterke flotte damer som er forbilder og som bruker tiden på å gjøre små prinsessespirer om til jenter med bein i nesa som roper «Girlpower» for et fullsatt publikum. Damer som vet at det jenter trenger er anerkjennelse for å være den man er og et sted å utvikle selvtillit og mestring. Det har Elisabeth skapt i Mandal.
«Da jeg begynte på dansinga grua jeg meg sånn til dette showet. Jeg skulle hvertfall stå helt bak der ingen kunne se meg. I dag stod jeg helt foran og dansa og det var den beste dagen i livet mitt»
Alive n’kicking!
