Hun hadde prøvebært den nye skolesekken frem og tilbake over kjøkkengulvet mange ganger allerede. I penalhuset lå helt flunkende nye blyanter og fargeblyanter klar. Spisset sylskarpe klare til action. Hun var så åpen og så fokusert på sin nye hverdag på skolen. Nedtellingen var fylt med mer forventning enn en desembermåned.
Hun var rakere i ryggen enn noen av de andre den første skoledagen og hun møtte skolen med haka høyt hevet og med et åpent og tillitsfullt ansikt som fortalte at just nå ble alle hennes drømmer oppfylt. De håndhilste høytidelig på henne, rektor holdt en liten tale og så begynte en ny hverdag. Ti år i grunnskolen, 3 år i videregående og hvem vet, kanskje mellom 3 og 5 år i høyere utdanning. Dette var starten.
Det er spesielt både for barn og foreldre den dagen første skoledag er her. Og den er spesiell på så mange nivåer. Nå må du som foreldre for alvor begynne å gi slipp, du vil miste oversikt og kontroll og du vil ikke ha nubbesjangs til å henge med. Det er for alvor da du skjønner at de er på vei ut i verden. Og en bit av deg har så lyst å holde fast og med hele deg beskytte barnet ditt mot alt det lunefulle som kan vente bak neste sving. Du vet jo at verden ikke alltid bare er god. På den andre siden representere skolestarten et vell av muligheter. «Mulighetens hus». Dedikerte lærere vil åpne dører til kunnskapsrom som kan igjen kan åpne dører til en verden av muligheter og opplevelser. Det er som rektor som håndhilser på elevene der fremme blir forvandlet til den magiske rektoren på Hagvort i Harry Potters verden som med visdom og nennsomhet henter frem barnas potensiale og talenter. Og du blir varm om hjerte fordi det er nettopp det du vil, at barnet ditt skal nå sitt innerste potensiale og bli det beste han eller hun kan bli. Glede, mestring, entusiasme. Første skoledag handler om forventning og drømmer for barna og for de voksne. Alle ønsker om gode vennskap o g faglig mestring manifesterer seg i denne dagen.
Nøyaktig to år etter er den nye skolesekken gjemt under senga. Det åpne fine ansiktet med de gnistrende øynene er borte og jo nærmere vi kommer skolestart jo sjeldnere høres spontant og ekte latter. Derimot er det ganske mye smelling med dører.
De to første årene som skolen fikk forvalte hennes barnslige entusiasme og begeistring for læring kvelte de helt troen på sosial mestring. Å lære å lese og regne kom lett for en flink og læringsvilling pike. Fokusert på målet om læring, hadde ingen forberedt henne på å være overlatt til seg selv blant jevnaldrende med andre og sterkere interesser enn henne i friminuttene, i et kaos hun ikke maktet å få orden på. Mens det var orden og struktur i klasserommet og den sårt tiltrengte forutsigbarheten hun profiterte på inne, så var det fritt og uoversiktlig i friminuttene. Mens skolestart var preget av forberedt struktur, var de siste ukene preget av ikke bare uforutsigbarhet i friminuttene, men også i klasserommet. Lærerne syntes de var riktig så rause med turer og fritimer i sommerukene før skoleslutt, men da gikk skuldrene opp og øyebryna ned på vår vesle venninne. Nå lå skolesekken gjemt under senga i håp om at foreldrene ikke fant den, slik at hun kunne forsinke skolestart.
Skolens oppgaver og utfordringer blir i større og større grad også utvidet til å omhandle sosialpedagogikk og sosialkompetanse. Barna selv er også mer bevisste på det, de ønsker seg psykisk helse på timeplanen, lære om følelser og å uttrykke dem. Jeg tror ikke nødvendigvis det er et uttrykk for at foreldrene abdiserer. Man må også ta innover seg at læringsfokuset og læringseffiktiviteten i skolen har økt, klassestørrelsene har økt og gjør at voksenkontakten blir mindre. Lngsomt har skolen endret seg. Kanskje var det lettere å bruke mer tid på det sosiale samspillet på skolen når ikke presset på skjemaer og testing var så stort. Kanskje er kravene til sosial mestring og kreativitet større. Kanskje er verden mer kompleks også for de minste. Det er umulig for en lærer å være alle plasser og ivareta alle forventninger. Jeg sier det i respekt for læreren, fordi det er urimelig av oss som samfunn å forvente det umulige av en yrkesgruppe. Det jeg derimot har stor tro på er å ta inn kompetanse som er frigjort til å lære sosial samhandling. De som har et ekstra blikk for og en ekstra kunnskap for å tilrettelegge for at det både inne i klasserommet og utenfor foregår læring som gjør at barna kan fortsette på sin vei mot Soria Moria. I en verden hvor sosial kompetanse blir mer og mer viktig i våre private, men ikke minst profesjonelle liv, burde skolen i større grad vært en arena for profesjonell læring også på dette området. Vi vet hvor stor betydning sosial samhandling har for vår psykiske helse og for vår tilknytning i arbeidslivet senere i livet.
Det var små tegn som viste at vår venninne ikke hadde det så bra på skolen. Hun var så flink i alle fag. Og det var aldri noe tull i friminuttene. Faktisk så var det ikke så mange som kunne huske henne fra friminuttene i det hele tatt. Det var nok ikke så rart, for hun gikk motvillig ut sist og var den første til å smette inn. Hvor hun var midt i mellom var ikke så lett å si. Men hvis hun løp litt rundt, husket litt og beveget seg raskt mellom lekeapparatene så lærte hun at de voksne ikke kom bort å spurte henne om hun ikke hadde noen å leke med. Det var så vondt og flaut når de spurte om sånt. Hun hadde jo forstått at det var forventet at alle hadde noen å leke med. Men hvis hun smilte riktig bredt så ble de fleste voksne fornøyd.
Det er ikke alle barn som synes det er så lett å finne seg til rette i den sosiale settingen og ustrukturerte frileken i friminuttene. Noen trenger litt hjelp. Vi er forskjellige også som barn. Det er et voksent ansvar å legge til rette for en hverdag som rommer og tåler forskjellighet. Noen ganger utvikler slike situasjoner seg. Noen ganger etablerer utenforskap seg. Det kan bli vondt for mange. Men mest den som aldri tror hun er god nok. Og når du skal begynne i 3.klasse og har tellt hvor mange år du har igjen før du kan slippe skolen, kan skolegangen virke uendelig og langt fra et lystbetont eventyr.
Løsningen kan ligge i en kompetent voksen som vet hva som skal til for å spenne opp lerret på nytt for en liten sjel. Et nytt lerret, men nye farger og en skole som et Soria Moria.
Anne & Hanne
