«Det er bare étt problem; Abortsøkende er en gruppe som sjelden eller aldri klager, noe som Fylkeslegene påpeker – og som også Høie innrømmer» skriver vår neste gjesteblogger Therese Utgård.Therese er både lege og pasient. Hun er opptatt av å se helse i et videre perspektiv. Det ligger mye god helse i å bli møtt på en skikkelig måte, synes Therese, og hun har derfor engasjert seg for pasientrettigheter og mot reservasjonsretten.Therese er kristen og for selvbestemt abort. Hun mener det er bedre å forebygge abort på effektive og etiske måter, enn å komme med pekefinger og fordømmelse.God lesing!
Regjeringen har avlyst reservasjonsretten grunnet massiv motstand. Tross påstander om at vi «ikke har skjønt det ennå» og «ikke innser vårt eget beste», ble det til slutt helseminister Høie som måtte innse at den massive motstanden ikke var til Regjeringens beste. Det nye som foreslås, er at skjemaet for å begjære abort endres, slik at fastlegens underskrift fjernes.
Dessuten innebærer forslaget at en setter ned et utvalg som skal utrede samvittighetsfrihet på arbeidsplassen. Alle jubler. Men mest betegnende er det at KrF og reservasjonslegene jubler høyest.
Frem og tilbake er like langt, pleide min mor å si til meg da jeg var liten, og kanskje brukte vel lang tid på å bestemme meg og ordne ting. Men er dette «frem og tilbake like langt»? Skal vi bare være glad for at reservasjons-muligheten har blitt avlyst, og at kvinners rettigheter fortsatt er behold i Norge?
Nei. Dette er ikke en seier, og det er flere grunner til det.
For det første er vi ikke tilbake der vi startet. Debatten om reservasjonsretten har bragt noe godt med seg, og èn god ting er at vi nå vet at det finnes en del reservasjonsleger rundt om i landet. Tidligere førte disse hemmelige, ulovlige abortkamper med sin egen pasient; vet vi nå mer om omfanget.
Mange av reservasjonslegene har stått frem med sine holdninger; de mener kvinnen «bør tenke seg om», og de vil «sende et signal» slik at kvinnen skal skjønne hvor alvorlig abort egentlig er. Èn har ment at et slikt «smertefullt møte» mellom ham og en abortsøkende kvinne, MÅ finne sted – og at dette er et gode for pasienten.
Høie brukte disse reservasjons-legene som et argument for reservasjons-muligheten; det skulle være «en forbedring» for kvinnene å slippe å møte slike leger når de søker abort. Reservasjonslegene skulle «røykes ut».
Nå har Høie tatt legene inn i varmen igjen. De tidligere reservasjonslegene får rådgi nye abortsøkende, og jeg antar de undersøker og informerer dem på samme måte som de hittil har gjort. Mot slutten av konsultasjonen skriver de ikke under papirene; hvilket jo heller ikke er nytt. Det nye er at dette ikke lenger er ulovlig.
Så vil noen påstå at dette er et godt kompromiss, at det ikke lenger er noe å reservere seg mot når legens underskrift fjernes fra skjemaet. Men kampsaken var jo ikke underskriften. Det som var og er viktig er hvordan pasienter blir møtt. Høie har nok en gang tilpasset helsevesenet etter hvordan legene vil ha det, og ikke etter hvordan pasienten trenger å ha det.
For jeg tviler sterkt på at reservasjonslegene, som er så sterkt mot abort, er gode nok leger for abortsøkende. Selvsagt har disse legene, som alle andre, rett til sin personlige mening. Sannsynligvis er de også gode og flinke leger på andre områder.
Om en sammenligner fastlegene med f.eks. Amathea, en rådgivnings-tjeneste for ufrivillig gravide, så understreker denne organisasjonen at den ikke kan ta valget for kvinnen, og at den er livssyns- og politisk nøytral. Slik som det synes klart at en rådgivningstjeneste må være uavhengig, bør fastlegene – som er den første rådgiveren mange gravide møter – også være nøytrale. Men reservasjonslegene har alt vist, med sin manglende underskrift og ved at de er villige til å bryte norsk lov og legers etiske retningslinjer, at de ikke klarer å holde seg profesjonelle nok.
Frem og tilbake er ikke like langt. Det vi står tilbake med, er helseministerens velsigning til at abortmotstandere som ikke har samvittighetskvaler med å fronte sitt personlige abortsyn, gjør det i en jobb som offentlig ansatte leger.
Så vil Høie innvende at det er derfor han nå innfører sanksjonsmuligheter. Blir fastlegen klaget inn og en finner at han bryter forskriftene, får han straff; trekk i tilskuddet til fastlegene, og etterhvert oppsigelse, er konsekvensene.
Det er bare étt problem; Abortsøkende er en gruppe som sjelden eller aldri klager, noe som Fylkeslegene påpeker – og som også Høie innrømmer. Mange abortsøkende har nok med å å være abortsøkende og ha tatt abort. Vanskelige livssituasjoner som førte til at en valgte abort i første omgang, kan gjøre det enda verre å skulle ha overskudd til å klage.
I tillegg er det på mange steder ikke tilgjengelige fastlege-bytte, slik at en i realiteten mister fastlegen sin og oppfølgingen en skulle hatt, dersom en klager. På mindre steder er det ofte flere bindinger; det er ikke kjekt å møte igjen den legen du har klaget inn, i køa på Rimi eller på på foreldremøtet. I tillegg kommer belastningen av å måtte fortelle om aborten når man klager. Abort er fremdeles skam-og tabubelagt i Norge, og mange ønsker å holde dette hemmelig.
Straff og sanksjoner er altså vel og bra, men om klagene ikke når kommunen eller Fylkeslegen i første omgang, blir ikke dette mer enn noe man viser til for å legitimere fortsatt diskriminering. Da skifter diskrimineringen karakter og blir uformell. Den vil altså fortsatt finnes, og har kanskje til og med bedre betingelser for å gro i det skjulte- men den blir uformell, og lar seg vanskeligere bevise.
Et annet faremoment i høringsnotatet er utvalget som skal utrede samvittighetsfrihet. Høie sier at «reservasjoner er den gamle debatten» ; det vil ikke komme flere reservasjoner i helsevesenet. Men samarbeidspartner KrF uenig, og mener Høie ikke kan konkludere med dette før utvalget har utredet ferdig. Spesielt i helsevesenet ser KrF for seg at reservasjoner og samvittighets-fritak vil være aktuelt.
Det bør dermed ikke komme som en overraskelse på noen om vi i fremtiden får fritak for spiral og andre prevensjonsmidler, eller henvisning til assistert befruktning – også på grunnlag av søkerens seksuelle legning.
Med disse innvendingene er det klart at skrinleggingen av reservasjons-muligheten og det nye forslaget om samvittighetsfrihet ikke er en seier for kvinnene. Tvert imot vil det bli verre å bli abortsøkende nå.
Underskriften faller bort, og fastleger har ikke lenger en grunn til å reservere seg mot sine pasienter. Men abortsøkende har dermed heller ikke noen mulighet til å reservere seg – mot å møte en abortmotstander som rådgiver når de søker abort. Derfor er jeg imot det nye forslaget.
