Vår neste gjesteblogger er Elisabeth Haaversen, distriktssekretær i LO Vest- Agder. Elisabeth beskriver seg selv som en person sterkt opptatt av rettferdighet og med beina godt planta på jorda. Verdier hun fikk med seg hjemmenfra. Familien har et sterkt forhold både til sjøen og til politikken. Farfaren var kaptein i utenriksfart og tross for at han var ute i årevis, var Elisabeth sin farmor aktiv i politikken, og ”kjempet” alltid for arbeidsfolk. Elisabeth satt ofte i stuen hos sine besteforeldre som liten jente, og hørte sin farmor rådføre seg med sin mann i blant annet boligpolitikk. Farmoren var en av de første kvinner i formannskapet i Kristiansand. Noe Elisabeth er stolt av!
De siste 19 årene har Elisabeth vært distriktsekretær i LO. Hennes hjertesak i alle år har vært å arbeide mot ufrivillig deltid. Den kampen har hun ført i 34 år!
Elisabeth er kjent for å være en uredd og modig stemme som tør å si ifra når det trengs! I dette innlegget tar hun oppgjør med både jantelov og de som avviser glasstaket. HØR HØR!
………………………………………………………………………………………………….
Glasstaket er der fortsatt! Og janteloven lever i beste velgående. Mon tro om denne «janteloven» kan ha en sammenheng med enkelte personers egen «maktsyke», og enkelte personers misunnelse?
Glasstaket er muligens ikke så synlig for enkelte i nåtiden, kan dette ha sin bakgrunn i at det er gjort flere forsøk på å polere glasset, slik at det nå er vanskeligere for enkelte å få øye på!
Det er gjort undersøkelser som viser at når menn når toppen, beundres de, mens kvinner mislikes. Dessverre mislikes de ikke bare av menn, men også i noen tilfeller av sine egne medsøstre. Noe som ofte gir seg utslag i nedsnakking, «hun må ikke tro hun er noe» (janteloven) Hos menn gir dette ofte utslag fra sjølopplevd autoritet, og da skal kvinnen” settes på plass». Kvinner skal også settes på prøve, for å vise sin «autoritet» og styrke. Er styrken og ureddheten for stor, blir hun en trussel for eksiterende autoriteter.
Samtidig er det fortsatt slik at kvinner som oppleves som sterke og med autoritet blir oppfattet som autoritære, noe som etter manges syn, kvinner ikke skal være! Da må disse «Villrosene» lukes bort. En mannlig autoritet blir sjeldent oppfattet som autoritær, på samme måte, og blir sjeldent luket bort. Dersom menn blir luket bort, er det som oftest av ett bedrifts styre bestående i hovedsakk av menn med begrunnelse om for dårlige resultater, (økonomiske) og med en enorm etterlønn som følger vedkommende.
Det er fortsatt slik at kvinnen er den som i størst grad oppdrar barna mens de er små, og er de som fortsatt tar hovedansvaret med jobben i hjemmet. Likestillingen er kommet noe lengre i heimen, ved at far bringer og henter i barnehage, triller barnevognen, og de bidrar i noe større grad på hjemmebane. I oppdragelsen av barn er vi forskjellige, men en av tendensene for å få barna til å lytte kan bli såkalt kjefting. Når man hever stemmen til barn, lytter de som oftest. Når man kommer i tenårene, og mor kjefter, er hun bare den »kjeftesmella». Dette følger kvinnen på livets vei. Derfor den oppfattelsen av mor/ kvinnen som ”kjeftesmella”, og den lever i beste velgående. I offentlighetens lys kan nevnes den første «kjeftesmellen» var Gro Harlem Brundtland, nå den siste Liv Signe Navarsete. Men hvilke resultater dette ga, og kan gi for andre, nettopp fordi de «turte», de ga av seg selv.
Men fortsatt er det nok slik at i ledende stillinger, er menn i flertall. Dette gjelder i private, statlige og kommunale virksomheter, også det gjelder i politikken. Noe som er svært synlig i den sittende regjering. Av 59 statssekretærer/ rådgivere er 15 av disse kvinner og 44 er menn. I 15 dep. er statsrådspostene fordelt med 6 kvinner og resten av departementene er styrt av menn. Fortsatt er menn de som har flest posisjoner, ergo vil de utgjøre flertallet, og være de som legger størst føringer for landets politikk.
Makt mennesker ønsker å beholde sin posisjon. For å klare dette slår hersketeknikkene inn, hos kvinner så vel som hos menn. Her er vi like. Men når det kommer til utvelgelse til styrer og råd, er fortsatt menn i flertall med styreverv. Man søker sine egne, for å beholde posisjoner.
De maktsyke kvinnene, som tenker egen posisjon, og som har fått gå i «lære», holder seg ved sin lest. Tier og samtykker med sin læremester, som igjen er en som har alliert seg, han har da samtidig med seg en kvinne (alibi ) for selv å oppnå egne fordeler. Disse kvinnene oppnår også egne ønskede posisjoner. Da er det om å gjøre å holde andre på avstand, for igjen å kunne beholde posisjoner, om enn også,- for å nå enda lengre. De trives ganske enkelt i «gutteklubben grei». På den måten oppnår de sine egne fordeler. Dette er en menneskelig karusell med en runddans det er vanskelig å komme ut av.
Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom ikke alles stemmer skal høres. Kvinner som menn. Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom vi ikke kan akseptere hverandres væremåter, så lenge væremåten er med respekt ovenfor andre?
Stikkordet må være mere lojalitet ovenfor hverandre, mer opp snakking og inkludering av hverandre. Får vi dette til, må noen gi slipp på, og- ofre noe. Spørsmålet blir da: er vi villige til dette.
Ps. Det er nok enklere å stå oppå glasstaket, og – skue ned på andre, enn det å stå under glasset å forsøke å stange seg gjennom.
Kristiansand, 15. januar 2014
Elisabeth Haaversen
