Vi er veldig glad for å presentere vår neste gjesteblogger, engasjerte og inspirerende May-Linda.
May-Linda Magnussen jobber som forsker i Agderforskning og bor i Kristiansand sammen med mann og fire sønner i alderen 3-13 år. Hun er snart ferdig med en avhandling om menns forsørgeransvar.
God lesning!
………………………………………………………………………………………………………..
Jeg er mamma, sosiolog og forsker. Jeg liker å tro at jeg, sammen med mange andre, har gjort Sørlandet litt mer likestilt. Men forskningen jeg driver med kan ikke bare brukes til å gi politikere og byråkrater innspill til hvordan regionen vår kan bli mer likestilt. Den kan også brukes i kampen mot mange mødres evige dårlige samvittighet – en kamp som er avgjørende for likestillingen. Etter et foredrag jeg holdt i Lillesand for noen år siden kom en kvinne bort til meg og sa at «akkurat nå, når du snakket om disse tingene på den måten du gjorde, så fikk jeg bedre samvittighet». Jeg har også selv parkert en del dårlig samvittighet som følge av forskning jeg har gjort og lest. Jeg vil ikke at vi skal vandre rundt om i verden som om vi skulle være ufeilbarlige. Vi bør alle være såkalt selvrefleksive. Men den kollektive skylden, den dårlige samvittigheten for barna vi mødre gjerne bærer på skuldrene våre og kjenner i magene våre fordi vi er kvinner, den vil jeg blogge bort.
Til det kan jeg bruke sosiologi. Jeg kan for eksempel sette kvinners dårlige samvittighet i sammenheng med at det stadig rettes andre, mer intense og mer moraliserte krav mot mødre enn mot fedre. Jeg kan si at det å være i beredskap for andre menneskers følelser og lykke programmeres så dypt i jenters og kvinners kropper at den dårlige samvittigheten ofte kommer automatisk når mødre gjør noe som ikke veldig direkte kommer barna til gode. Jeg kan også fortelle at småbarnsfedre, på sin side, kan snakke om seg selv som «litt arbeidsnarkoman» uten å føle et fnugg av denne dårlige samvittigheten. Jeg kan også bruke historie som skyts. Historiske studier viser nemlig veldig tydelig det sosiologene hevder: at måtene vi lever og tenker på er sosialt konstruerte. For vårt formål betyr det at selv om mødre er mødre fordi de har født barn eller har fått barn på andre måter, så er måtene vi tenker, snakker og gjør moderskap på formet av samfunnet rundt oss. Det betyr at også vårt følelsesliv, som for eksempel mødres kollektive dårlige samvittighet, faktisk er påvirket av samfunnet rundt oss. Sprengkraften i kunnskapen om moderskap som et historisk «produkt» ligger i at når noe er sosialt formet – og ikke ren biologi – så kan det også endres. Vi kan gjøre nye ting og endre både vår egen hverdag og verden rundt oss. Vi kan også – over tid – endre våre følelser.
Dagens diskusjoner om familien blir nesten alltid en diskusjon om mødre og barn. I bakgrunnen ligger det vi kan kalle en samtidsmyte om familien: Myten sier at familien pleide å være et sted med «god tid» og med tette og nære relasjoner mellom mor og barn. I dag, takket være det «helt nye» at mødre «jobber», så er vi i klem, i skvis og i krise. Samtidsmyter har det imidlertid med å ikke være sanne. Historikeren Stephanie Coontz sier at de ikke viser til «the way we were», men i stedet til «the way we never were». Historikere og sosiologer som studerer Vesten viser samlet sett at foreldre og barn både har mer tid sammen enn de noen gang har hatt, og også at relasjoner mellom foreldre og barn er tettere og mer intime enn før. Historikere viser i tillegg til at verken arbeid for mødre eller barneomsorg for fedre er nye oppfinnelser. Går vi bak husmorperioden – som ofte kalles for et mellomspill i den norske historien – så var skillene mellom menns og kvinners arbeid for det første langt mindre markante. For det andre var livet for de fleste et slit for overlevelsen, og det var ytterst få som ikke «jobbet». Barn ble passet av mange forskjellige mennesker, og de passet seg selv og jobbet sammen med de andre så fort de kunne – hvis de levde opp. I den såkalte husmorperioden hadde kvinner relativt lite lønnet arbeid (selv om de også da jobbet oftere og mer enn man gjerne tror), men husmødrene lå ikke på gulvet og bygde med lego. De brukte det meste av kreftene sine på husarbeid.
Den kombinasjonen av forventninger vi i Vesten i dag retter mot barndommen og foreldreskapet – og spesielt mot moderskapet – av både mengden tid sammen og kvalitet på denne tiden, er rimelig fersk i historisk sammenheng. Det får vi også øye på dersom vi kikker oss rundt om i verden. Er det rart mange mødre har dårlig samvittighet? En stor stein til byrden har psykologene lagt. Moderne psykologi fremmer et bilde av det ytterst sårbare barnet, det som ikke utvikler seg ordentlig med mindre det får overdoser av tid med mor. Men også disse underliggende forståelsene møter kritikk fra faglig hold, og vi kan med god grunn stille oss kritiske til lettvinte forestillinger om hvor sårbare barn er og hva «barns behov» er. Også disse forestillingene er «produkter» av tiden og kulturen vi befinner oss i.
Synes man det er viktig at kvinner som gruppe øker sin arbeidstid, så fremstilles man fort som et iskaldt menneske som synes jobb er det eneste viktige i livet, som synes vi aldri kan jobbe for mye, som elsker rå kapitalisme og som gir blanke i miljøet. For meg, som for mange andre, er det å gi og å få omsorg det viktigste i livet. I mine øyne har den økte barneorienteringen i vestlige samfunn gitt et vell av positive konsekvenser, og det er ikke dumt at vi snakker om rammene for omsorg i samfunnet. Men: Debatten må handle om mer enn mødres arbeidstid, vi må dra med oss mange flere enn hvite middelklassemødre, og vi må ha med oss en kritisk innstilling til en lang rekke begreper og underliggende forestillinger. Det er bare slik vi klarer å tenke, snakke, gjøre og etter hvert føle nytt. I stedet for stenge blikket vårt og tanken vår med myter og ukritisk omgang med begreper – og med dårlig samvittighet – så må vi stille oss fundamentale og kritiske spørsmål rundt både moderskap, faderskap, familieliv og barndom. Når det gjelder relasjonen mellom barn og foreldre, kan vi for eksempel spørre oss hva som skjer når vi gjør barns ønsker til det nærmest eneste legitime og gyldige ønsket i et familieliv – det alt annet skal kretse rundt. Sosiologen Anne Lise Ellingsæter mener at hvis vi gjør barns behov grenseløse og til det eneste som skal spille en rolle i familien, så blir også kravene som rettes mot mødre nærmest grenseløse. Og disse kravene om mødres grenseløshet og den tilhørende dårlige samvittigheten er nettopp noe av det jeg håper jeg har blogget bort litt av.
May-Linda Magnussen
